27.06.07, kl. 00:59
1. august 2006 fikk vi en revidert lov om skrivemåten av stedsnavn. Loven er det siste tiltaket i ei rekke forskrifter og regler for navn som går tilbake til 1800-tallet. Stedsnavnene våre er langt eldre enn dette. Formålet med navneloven er å ta vare på navnene, som de kulturminnene de er.
Stedsnavnene er så gamle som folket. De eldste navneformene finner vi i runeinnskrifter, og i brev og jordebøker fra middelalderen. Navnene ble skrevet som andre ord i språket, i samsvar med naturlig språkutvikling og lokalt dialektgrunnlag. Fra omkring 1500 gikk det offisielle skriftspråket vårt gradvis over til å bli dansk. Det preget også stedsnavnene. Danske skrivere kjente ikke norske dialekter, og skapte mange misforståtte former. Vi fikk ei form som Kledebodernæ (for Klæbu, av Kleppabú), og fordansking eller forvansking av navneelement som de danske skriverne forstod (Stenkjær, Lerfald, Munckeuoldt/Munchewold/Munchvold). På 1800-tallet kom det fra flere hold ønske om riktige skriveformer for norske stedsnavn, etter 400 års danskestyre. Med riktige navneformer forstod en former som var i bedre samsvar med navnenes opphav og norske uttale.
Navneformene har endret seg gjennom tidene. Selv etter at en gikk i gang med å fornorske skrivemåten av navn på 1800-tallet, forekom det vingling i skrivemåtene. Det hadde flere årsaker. Det fantes få offisielle regler for norsk skriftspråk. Fremveksten av det nye skriftspråket nynorsk, som bygde på ord og former i dialektene, gjorde det etter hvert lettere å lage skriveformer som var i samsvar med det lokale talemålet. Nye rettskrivingsreformer førte også til nyere navneformer. I tillegg fikk vi ved flere høve spesielle regler for skrivemåten av stedsnavn, også i lov og forskrifter. Det foreløpig siste innslaget er altså den reviderte loven fra 1. august.
Stedsnavn er verneverdige kulturminner. Lov om stadnamn er et verktøy for å verne navnene våre. Dette uttrykkes klart i lovens §1: ”Formålet med denne lova er å ta vare på stadnamn som kulturminne, gi dei ei skriftform som er praktisk og tenleg, og medverke til kjennskap til og aktiv bruk av namna.” Prinsippet om navnevern konkretiseres blant annet slik, i §2: ”Eit stadnamn kan som hovudregel ikkje takast i bruk på ein stad der det tradisjonelt ikkje høyrer heime…” og ”Eit nedervd stadnamn kan ikkje bytast ut med eit namn utan tradisjon på staden dersom ikkje særlege grunnar talar for det.” Statens navnekonsulenter viste til denne lovparagrafen i 2006 i forbindelse med Jernbaneverkets forslag om å kalle stoppestedet på Lademoen for Nedre Elvehavn. Jernbaneverket trakk forslaget tilbake, og stoppestedet har fått igjen sitt opprinnelige navn.
Nedre Elvehavn er eksempel på et nytt navn uten kulturhistorisk verneverdi. Stedet – og navnet – er resultat av nyere utbygging på området til Trondhjems mekaniske Værksted. Navneformen er et papirprodukt, uten forankring i bymålet i Trondheim. Et annet nytt navn som derimot både avspeiler områdets kulturhistorie og samsvarer med folkemålet, er Verftsbrua. I en mellomstilling mellom disse står navnet Solsiden, som viderefører det gamle navnet Solsida, men i en stiv skriveform.
Gammel uttale og rettskriving legges det stor vekt på når en skal fastsette korrekte skriveformer. Dette er nedfelt i to prinsipp i § 4 i Lov om stadnamn. Ved fastsetting av skrivemåten skal en ta utgangspunkt i den nedarvete lokale uttalen. I tillegg bør skrivemåten følge gjeldende rettskriving. Et eksempel fra en aktuell navnesak i Trondheim viser hvordan prinsippene kommer til anvendelse. Stokkhaugen er ei sammensetning med gårdsnavnet Stokkan. Lokal, nedarvet uttale av andre sammensatte navn med det samme gårdsnavnet i førsteleddet viser uttalen Stokk- (Stokkbekken, -brua, -kleiva, -marka, -åsen). Navnekonsulentene tilrådde derfor skrivemåten Stokkhaugen, i samsvar med loven. Det ble også vedtatt skriveform.
Navn med høy ”fjollefaktor” er et trekk ved nyere navngiving, først og fremst i byområder. Navn og navneformer utnyttes bevisst for å selge produkter, ikke minst boliger. Selgere og ’dynamiske og innovative’ utbyggere lanserer idylliserende navn som gir behagelige tanker om et forfinet liv (Muséplass, Nedre Singsakerslette, Eplehaven, Rosenborg Park, Ilsvika Garden). Tradisjonsrike navn eller folkelige navneformer som forteller en annen historie, synes ofte å være for sterk kost. Navneloven kan imidlertid brukes som vern mot nye navn, navneformer og navneforflytninger. Det gjelder bare å være våken når navnene lanseres, før de seiler gjennom de politiske kanaler og forankres i folks bevissthet. Erfaringen viser at det da ikke behøver gå lang tid før det hevdes at et nytt navn eller ei ny navneform har lang historie på et sted. Slike synspunkt fremføres ofte av mennesker med begrensete lokalhistoriske kunnskaper. Historielagenes arbeid for å ta vare på navnetradisjonen er derfor både viktig og verdifull.
Stedsnavnene skal skrives på riktig måte. Når skrivemåten for et stedsnavn er vedtatt, skal den brukes av alle offentlige instanser, i tekst, på skilt og på kart, uten unntak og opphold. Dette gjelder navn som Sjetnmarka, Stokkhaugen, Værestrøa, Bjørkmyra, Grillstad og Fjellsætra. Privatpersoner og private instanser (som for eks. eiere av frisørsalonger) velger selv om de vil skrive korrekt eller ikke. Adresseavisen har valgt å bruke ukorrekte navneformer. Som noen vil huske, holdt også Aftenposten seg i ei årrekke med egen rettskriving, nærmere bestemt riksmålsformer av visse ord. Den som vil skrive korrekt, kan altså ikke legge avisenes private rettskrivingsregler til grunn. Det er beklagelig, ettersom avisene er viktige informasjonskanaler for folk flest. Med sine private holdninger og løsninger bidrar avisene til å svekke tradisjonsrike navn og skape språklig frustrasjon og usikkerhet. På Statens kartverks nettside ”Norgesglasset” kan en derimot finne de riktige navneformene. Mens en venter på at avisene skal bli seg sitt samfunnsansvar bevisst.
Eli Ellingsve, Statens navnekonsulenter i Midt-Norge. Kronikken er tidligere publisert i Addresseavisen (04.11.06).
