27.06.07, kl. 01:01
Statens navnekonsulenter er et rådgivende organ, som gir råd om skrivemåten til stedsnavn. Oppgavene er nedfelt i § 6-1 andre ledd i forskriftene til lov om stadnamn: «Konsulentane skal gi råd og rettleiing til offentlege organ og andre som skal fastsetje skriftformer. Dei kan også gi råd i spørsmål om namnsetjing og elles svare på spørsmål om stadnamn og stadnamnbruk generelt.»
Alle offentlige organ som skal fastsette skrivemåter, skal legge saken fram for navnekonsulentene. Når vedtaksorganet krever det, eller konsulentene finner det nødvendig, skal de gi tilråding om skrivemåten (lovens § 7 tredje ledd).
Ordningen med navnekonsulenter er ikke ny. Den første navnekonsulenten for Norges geografiske oppmåling ble oppnevnt i 1879, og fra 1912 og fram til 1.7. 1991 var det to konsulenter (én for nynorsk og én for bokmål). I tillegg var det en konsulent for samisk (fra 1971 én for nordsamisk og én for sørsamisk). Tilråding om gards- og bruksnavn, inndelingsnavn og navn på offentlige kart fra Norges geografiske oppmåling/Statens kartverk har vært tradisjonelle oppgaver for navnekonsulentene.
Lov om stadnamn innebærer en utvidet og desentralisert konsulentordning. Landet er delt inn i fire universitetsområder, slik at det er to konsulenter (bokmål – nynorsk) i Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø. Konsulentene har sekretærer i faste stillinger som skal forberede og ekspedere sakene. I tillegg er det en konsulent for kvenske navn i Nord-Norge. Alle disse hører administrativt under Norsk språkråd. Det er også konsulenter for samiske stedsnavn. Disse hører inn under Sametingets språkavdeling, og sekretæren er plassert i Kautokeino. Kompetansekravet både til konsulenter og sekretærer er universitetsutdanning i norsk/samisk/finsk og erfaring i arbeid med stedsnavn.
