27.06.07, kl. 01:00
Stedsnavna har flere funksjoner. De formidler et mangesidig bilde av eldre generasjoners erfaringer og innsikt i samspillet mellom menneske og natur. De er således en verdifull lokalhistorisk kilde, og utgjør en viktig trivselsfaktor for menneskene i et lokalsamfunn. Stedsnavna hører også med til språkarven, de er en del av dialektene og følger vanligvis samme lydutvikling som andre ord. De er derfor en selvsagt og umistelig del av ordforrådet i lokalmiljøet, og vil som regel bli uttalt i samsvar med talemålet der.
Men først og fremst er stedsnavna adresser som hjelper oss med å orientere oss i omverdenen, og som vi bruker når vi skal fortelle andre hvor vi er eller bor, hvor vi skal eller har vært. Som personnavn er nødvendige for å skille personer fra hverandre, er stedsnavn nødvendige for å identifisere bestemte steder på en entydig og opplysende måte.
Denne stedsnavnarven ønsker myndighetene å ta vare på, ikke bare som grunnlag for kultur- og bosetningshistorisk gransking, men også ved å gi navna en hensiktsmessig skrivemåte på kart, skilt og i register, og ved å utnytte dem i forbindelse med adressetildeling og annen navnsetting.
Stedsnavn som kulturminner er ikke nevnt i selve lovteksten, men forarbeidene viser at en viktig grunn til at vi fikk stedsnavnloven var knyttet til ønsket om å verne navna som kulturminner. Navnevernet kan være musealt eller funksjonelt. Det museale navnevernet går ut på å drive systematisk innsamling av navn, slik at en kan bygge opp lokale navnesamlinger, noe flere kommuner har gjort eller er i ferd med å gjøre. Det funksjonelle navnevernet innebærer at en utnytter dette innsamlede navnematerialet, f.eks. i gate- og vegnavn og i navn på boligfelt og som grunnlag for navnsettingen på kart. I motsetning til de fleste andre historiske minnesmerker er stedsnavn funksjonelle i et moderne samfunn, samtidig som de er kulturminner.
Etter lovens § 1 er et stedsnavn "namn på geografiske punkt, liner og område som kan kartfestast." Men ikke alle disse navna kommer inn under loven. For det første gjelder den bare navn som blir fastsatt av det offentlige og som skal brukes av det offentlige. For det andre gjelder den nedarvede stedsnavn og navn som språklig og geografisk er identiske med nedarvede stedsnavn. "Det synest ikkje rimeleg å binde nye namn til nedervd uttale og tradisjonelle former. Slike namn vil vere eit produkt av språkkulturen i samtida, og vil i framtida vere eit kulturminne frå vår tid," heter det i Ot.prp. nr. 66 (1988–89) Lov om stadnamn s. 8.
Et nedarvet stedsnavn er et stedsnavn som er muntlig overlevert fra tidligere generasjoner, som har vært vanlig på stedet, og som fremdeles er i levende bruk (forskriftenes §1–1 første ledd).
Stedsnavna kan inndeles i ulike typer eller grupper. En vanlig inndeling er å skille mellom naturnavn og kulturnavn. Naturnavn er navn på steder som naturen har "skapt": fjell, øyer, vassdrag osv., mens kulturnavn er navn på steder som er "skapt" eller "formet" av mennesker: garder, åkrer, bruer, veger osv.
Hvor mange stedsnavn vi har her i landet, er vanskelig å avgjøre nøyaktig, men det dreier seg om flere millioner. Tallet er heller ikke stabilt. Mange navn som har vært i bruk tidligere, er borte i dag, eller er i ferd med å bli glemt, mens nye navn kommer til etter hvert som de trengs.
Også alderen på navna kan være vanskelig å fastsette, men det er vanlig å regne med at de eldste nåværende stedsnavna går tilbake til tida omkring Kr.f. eller hundreåra før. Hit regner en f.eks. usammensatte naturnavn som Vefsna, Bømlo, Mjøsa.
